Fra sakte hverdagsliv til høytflyvende akrobatikk

Mariann Brattland elsker fart og spenning, og var en ivrig hang-glider entusiast fra Vågå da en ulykke knuste beina hennes. Åtte måneder etter ulykken var hun i full gang med å ta flysertifikat, og verden ble større enn før, tross rullestolen.

Det er en solfylt sommerdag i Elverum, og på Starmoen flyplass letter og lander en rekke småfly, seilfly og motoriserte hangglidere fra bakken. Et steinkast fra rullebanen sitter 2.visepresident i NLF (Norges Luftsportforbund) og venter på ett av totalt fem seilfly i Norge med spesialtilpasset styring. Mariann Brattland setter fart på rullestolen når det blir hennes tur. Hun får god hjelp av andre medlemmer med å holde snuten til cockpiten ned, mens hun skrur på plass en håndspake som erstatter fotpedaler på det spesialtilpassede toseters  klubbflyet.

- Det krever litt mer trening enn med fotpedaler, men gjør det fullt mulig for meg å fly på linje med funksjonsfriske, smiler hun, og smyger seg med litt hjelp på plass i cockpit, mens et motorfly gjør seg klar til å dra henne opp i over tusen meters høyde.

Mariann har fått støtte av Sophies Mindes Stiftelse til ekstra flytimer, slik at hun kan bli en god akrobat. Hvert løft koster mellom 6-800,- kr avhengig av høyde, og det må noen timer til i året for å både lære og vedlikeholde kunnskapen og ferdighetene.

- Dette hadde jeg ikke hatt råd til uten støtten fra Sophies Minde, så det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne da jeg tilfeldigvis fant ut at dette kunne jeg søke om, og fikk det!

- Blir du med, spør hun, og jeg hopper i setet bak henne, i full tillit til at hun skal få meg trygt opp, rundt og ned igjen.

Adrenalinet stiger fort til mange sommerfugler i magen. Frihetsfølelsen og spenningen er til å ta og føle på i det vi letter og blir sluppet løs i vinden, som Mariann med kyndige hender svever, styrer, svinger og looper på. Som en stor fugl.

- En sommerfugl, ler hun.

I seks år han hun fløyet seilfly, og elsker utfordringene det gir henne. Langdistanse, akrobatikk og tøffe fjell. Hun mestrer alt.

- Verden er blitt mye større tross alt, sier Mariann og innrømmer at hverdagen på bakken går litt for tregt av og til. 

Som blomsterdekoratør og bosatt på gård er det mye å gjøre, men ingenting gir henne mer glede enn å kunne fortsette med lidenskapen for å fly. 

- Miljøet er helt fantastisk. Elverum flyklubb Seil har åtte kvinnelige medlemmer, av rundt tusen seilflypiloter i Norge. Vi har tilrettelagte fly på Gol, Drammen, Elverum og Voss og snart også Oppdal. Jeg håper å kunne inspirere ikke bare flere kvinner, men andre i min situasjon å prøve dette. I Luftsportforbundet er det et veldig entusiastisk og inkluderende miljø. Her er det ingen som tenker over at jeg har spesielle utfordringer. De glemmer at jeg sitter i rullestol, og godt er det.

Etter et par glansnumre med avansert akrobatikk, gjør hun flyet klart for landing, på gress. Venstrehånden driver rene håndballetten med den spesielle håndspaken hun styrer vingerorene med.

- Å styre et seilfly skiller seg fra annen flyving. De lange og slanke vingene krever at vi bruker sideroret mye. Denne følelsen med flykroppen både vertikalt og horisontalt gir oss en intim kontakt med luft og vind, sier hun.

Det humper litt i det vi treffer bakken, men ikke mer enn forventet. Hjelperne, som alltid må til uansett hvem som flyr, kommer småløpende for å trille flyet på plass til nestemann, som også er kvinne. Mariann utveksler litt faglig flyprat, før hun blir hjulpet tilbake til rullestolen.

- Jeg håper min historie kan rekruttere flere personer med funksjonsnedsettelse til å fly. Regn med maks et år for å ta lappen, og du har verden for dine føtter, avslutter hun.